Ndarja anglosaksone e vetmisë në loneliness malinje dhe solitude beninje është dëshmi jo e dualitetit yin-yang, por e realitetit ambig skizofren dangër-dungër: terr i ferrit dhe dritë e parajsës.
ne kete rast nuk eshte dualiteti i botes, eshte ambiguiteti i shpirtit njerzor, ose me sakte skizofrenia e njeriut qe i vishet dualitetit te natyres (dukuria e “projektimit psikologjik” te zbuluar nga Frojdi). Erresira dhe drita, nata dhe dita, jane dualitet pa te cilin nuk do te ishte e mundur jeta ne Toke, pra dualiteti ne kete rast eshte i natyrshem dhe frytdhenes. Ndersa terri shpirteror, erresira e vetmise se ferrit, alternuar skizofrenikisht drita e dashnise se modhe per Qerimen: “un vdes per ty Qerime, po vje i here sonte”, ose fraza e Dikens nacionalisti anglosakon per dashurine e atdheut ne shekuj, ose drita e Iluminizmit qe ndriçon terrin e obskurantizmit mesjetar siç thonte shoku Enver, jane ambiguiteti skizofren njerzor qe i has per dite, ne çdo çast.